Hafizullah Amin

Hafizullah Amin
Født		1. aug. 1929[1][2] Paghman (Nadir Shahs og Zahir Shahs styre)
Død		27. des. 1979[1][2] (50 år) Tajbeg-slottet (Den demokratiske republikken Afghanistan)
Beskjeftigelse		Politiker
Utdannet ved		Columbia University Teachers College, Columbia University
Parti		Afghanistans folkedemokratiske parti
Nasjonalitet		Afghanistan
Gravlagt		Tajbeg-slottet
Afghanistans 4. president
16. oktober - 27. desember 1979
Forgjenger		Noor Mohammed Taraki
Etterfølger		Babrak Karmal
Afghanistans statsminister
27. mars - 27. desember 1979
Forgjenger		Noor Mohammed Taraki
Etterfølger		Babrak Karmal
Afghanistans utenriksminister
1. mai 1978 - 28. juli 1979
Forgjenger		Mohammed Daoud Khan
Etterfølger		Shah Wali
Afghanistans forsvarsminister
28. juli - 27. desember 1979
Forgjenger		Mohammad Aslam Watanyar
Etterfølger		Mohammed Rafie
Generalsekretær for AFDP
16. oktober - 27. desember 1979
Forgjenger		Noor Mohammed Taraki
Etterfølger		Babrak Karmal

Hafizullah Amin (født 1. august 1929 i Qazi ved Paghman nær Kabul, drept 27. desember 1979 i Tajbegpalasset i Kabul) var en afghansk politiker og den andre presidenten i Afghanistan for det afghanske kommunistpartiet.

Liv og virke

Bakgrunn

Amin var født i landsbyen Qazi nær Kabul. Han studerte matematikk og fysikk ved universitetet i Kabul før han reiste til Columbia University i New York City der han tok mastergrad i 1957. Han forsøkte to ganger å ta doktorgraden, men strøk til eksamen begge gangene.^{[trenger referanse]}

Det var i USA at han før første gang hørte om de stalinistiske utrensninger i Sovjetunionen. Han ble begeistret for tanken om å få utryddet borgerskapet.^[3]

Politiker

Amin reiste hjem til Afghanistan i 1965 og sluttet seg til det afghanske kommunistpartiet der han ble et fremtredende medlem av den marxistisk-leninistiske Khalq-fraksjonen («folk»-fraksjonen).

Etter at Mohammed Daoud Khan ble drept i 1978 tok kommunistpartiet makten i landet. Noor Mohammed Taraki ble president i Den demokratiske republikken Afghanistan med Amin og Babrak Karmal som visestatsministre. Et forsøk på å innføre marxist-leninistiske reformer førte til omfattende motstand, og i februar 1979 ble USAs ambassadør Adolph Dubs drept. Khalq-fraksjonen fikk mer politisk makt, Karmal ble forvist til Europa og Amin ble statsminister i mars. Uroen fortsatte og regimet søkte støtte i Sovjetunionen. 8. oktober 1979 ble Taraki drept i en konfrontasjon mellom tilhengere av Taraki og Amin.

President

Amin ble da landets andre president. Regimet hans var fortsatt under press, og Amin forsøkte å styrke sitt maktgrunnlag og rensket antatte fiender ut av kommunistpartiet. Uroen fortsatte, og Amin drev en aggressiv politikk med å arrestere og henrette politiske motstandere.

Amin slo inn på en ytterliggående radikal politikk som ikke hadde sovjetisk støtte. Amin ble først forsøkt drept av KGB-agenter som forgiftet frokosten hans, men hans personlige lege klarte å redde livet hans.^{[trenger referanse]} Han ble senere drept av russiske fallskjermsoldater som stormet hans palass da Sovjetunionen invaderte landet 27. desember 1979. Under angrepet forstod ikke Amin hvem angriperne var; han trodde Sovjetunionen var på hans side og sa til som adjutant, «sovjeterne vil hjelpe oss».^[4] Adjutantsn assvart at det var sovjetere som angrep dem; Amin avviste først dette som en løgn. Bare etter at han hadde forsøkt forgjeves og kontakte generalstabens sjef, gikk det opp for ham.^[5]

Babrak Karmal ble den neste presidenten.

Referanser

Litteratur

• Adamec, Ludwig (2011). Historical Dictionary of Afghanistan. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7815-0. 
• Amtstutz, J. Bruce (1994). Afghanistan: The First Five Years of Soviet Occupation. DIANE Publishing. ISBN 978-0788111112. 
• Arnold, Anthony (1983). Afghanistan's Two-party Communism: Parcham and Khalq. Hoover Press. ISBN 978-0-8179-7792-4. 
• Urban Terrorism: Myths and Realities. Pointer Publishers. 2009. ISBN 978-81-7132-598-6. 
• Braithwaite, Rodric (2011). Afgantsy: The Russians in Afghanistan, 1979–1989. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-983265-1. 
• A Study of Crisis. University of Michigan Press. 1997. ISBN 978-0-472-10806-0. 
• Camp, Dick (2012). Boots on the Ground: The Fight to Liberate Afghanistan from Al-Qaeda and the Taliban, 2001–2002. Zenith Imprint. ISBN 978-0-7603-4111-7. 
• Garthoff, Raymond (1994). Détente and Confrontation: American–Soviet relations from Nixon to Reagan. Brookings Institution Press. ISBN 978-0-8157-3041-5. 
• Gladstone, Cary (2001). «Afghanistan: a Country Study (edited by Blood, Baxter, Dupree, Gouttierre & Newell)». Afghanistan Revisited. Nova Publishers. ISBN 978-1590334218. 
• Isby, David (1986). Russia's War in Afghanistan. Osprey Publishing. ISBN 978-0-85045-691-2. 
• Jessup, John (1983). An Encyclopedic Dictionary of Conflict and Conflict Resolution, 1945–1996. Hoover Press. ISBN 978-0-313-28112-9. 
• Afghanistan: The Soviet Invasion and the Afghan Response, 1979–1982. University of California Press. 1997. ISBN 978-0-520-20893-3. 
• Male, Beverley (1982). Revolutionary Afghanistan: A Reappraisal. Taylor & Francis. ISBN 978-0-7099-1716-8. 
• Misdaq, Nabi (2006). Afghanistan: Political Frailty and External Interference. Taylor & Francis. ISBN 978-0415702058. 
• Rasanayagam, Angelo (2005). Afghanistan: A Modern History. I.B.Tauris. ISBN 978-1850438571. 
• Modern Afghanistan: A History of Struggle and Survival. I.B.Tauris. 2006. ISBN 978-1-84511-316-2. 
• Tomsen, Peter (2011). The Wars of Afghanistan: Messianic Terrorism, Tribal Conflicts, and the Failures of Great Powers. PublicAffairs. ISBN 978-1-58648-763-8. 
• Breeding Ground: Afghanistan and the Origins of Islamist Terrorism. Foreword by Richard Falk. Potomac Books, Inc. 2010. ISBN 978-1-59797-530-8. 
• A Brief History of Afghanistan. Infobase Publishing. 2007. ISBN 978-0-8160-5761-0.