Minnesang

Minnesang var en sjanger i middelalderen av kjærlighetssanger, en lyrisk og sangtradisjon i Tyskland som blomstret på 1100-tallet og fortsatte inn i 1300-tallet. Dikterne som skrev og framførte minnesang, høyt ritualiserte formen for sunget kjærlighetspoesi, er kjent som minnersangere, tysk minnesänger, og navnet er sammensatt av ordet minne, middelhøytysk for kjærlighet, noe som også var diktningens hovedemne. Den enkelte sang ble kalt for minnelied. Minnesang står således for til minne i betydningen liebevolles Gedenken, «kjærlig erindring», vanligvis til ære for en høytstående kvinne.^[1][2]

Bakgrunn

Fra og med 1100-tallet vokste det fram i Tyskland en lyrisk diktning som var rikere enn i noe annet land i middelalderen, med unntaket av Provence i Frankrike. Innenfor de adelige andelen av samfunnet i særlig Rhinland var denne lyrikken preget av innflytelsen innen form, motiv og musikalsk fra trubadurenes erotiske diktning.^[3] Den høviske litteraturen i form av opphøyd og ridderlig kjærlighet var de tysk minnesang, som de ble kalt på tysk. Mot slutten av 1100-tallet hadde tysk språk nådd en smidighet og rikdom som oppmuntret lyrisk utfoldelse, særlig ved de adelige hoffene.^[3] Minnesangere lignet de provençalske trubadurene og nordfranske trouvère ved at de skrev kjærlighetspoesi i tradisjonen med høvisk kjærlighet i høymiddelalderen.

I den tysktalende verden kan man snakke om en minnesang på mellomhøytysk fra rundt 1155. Versjonen av høytysk som ble opprettholdt i minnesang er det første kjente forsøket på å standardisere det tyske litterære språket.^[4] Det var ikke før 400 år senere at det andre forsøket ble gjort av Martin Luther. I senmiddelalderen, fra rundt 1250, ble minnesang erstattet av andre sjangre. Den sene minnesang dateres til perioden mellom rundt 1250 og 1350.^[5]

Sosial status

Minnesang som kunstform var edel klassediktning og sosial kunst, det vil si at minnesang var nært knyttet til idealene om ridderlig klassekultur og høvisk liv og kan sees på som en ritualisert form for diktning. Som høvisk episk poesi var minnesang reservert og representerte et adelige elitens publikum.^[5]

I mangel av pålitelig biografisk informasjon har det vært akademisk diskusjon om minnesangerens sosiale status. Noen tilhørte tydeligvis den høyere adelen – Codex Manesse fra 1300-tallet omfatter sanger av hertuger, grever, konger og den tysk-romerske keiser Henrik VI. Noen minnesanger, som indikert av tittelen Meister (mester), var tydelig mennesker fra de lavere klasser, men med utdannelse, for eksempel Meister Konrad von Würzburg. Det antas at mange var ministerialer, det vil si medlemmer av en klasse av lavere adel, vasaller av de store herrene eller på annen måte tilknyttet hoffene. I store trekk skrev og opptrådte minnesangerne for sin egen sosiale klasse ved hoffet, og bør betraktes som hoffmenn i stedet for profesjonelle innleide musikere. Friedrich von Hausen var for eksempel en del av følget til Fredrik Barbarossa, og døde på korstog. Som en belønning for sin tjeneste ble Walther von der Vogelweide gitt et len av keiser Fredrik II.

Flere av de mest kjente minnesanger er også kjent for sin episke poesi, blant dem Heinrich von Veldeke, Wolfram von Eschenbach og Hartmann von Aue.^[6][7]

Historie

Den eldste kjente minnesangeren var fra det som i dag er Østerrike, og som kun kjennes under navnet Der von Kürenberg, «Han fra Kürenberg». Han skapte en egen rytme i en strofe med fire langlinjer hvor den siste er én takt lengre. Det er denne strofen som senere ble brukt i Nibelungenlied.^[8] Felles er et rytmisk språk strukturert med ett versemål, som følger et gjennomtenkt opplegg med understrekede og ubetonede stavelser. Den vanligste verseformen i minnesang er fra slutten av 1100- til 1300-tallet.^[5]

De tidligste tekstene stammer fra kanskje rundt midten av 1150, og de tidligste navngitte minnesänger er nevnte Der von Kürenberg og Dietmar von Aist, begge tydelig skrevet i en innfødt tysk tradisjon i på 1100-tallet. Dette omtales som Donau-tradisjonen.

Fra rundt 1170 kom tyske lyriske poeter under påvirkning av de provençalske trubadurene og de nordfranske [trouvère]]. Dette er mest åpenbart i innføringen av den strofiske formen til canzone, på sitt mest grunnleggende et syvlinjers vers med rimskjemaet ab|ab|cxc, og en musikalsk AAB-struktur, men i stand til mange variasjoner.

En rekke sanger fra denne perioden tilsvarer originaler i trouvèretradisjonen nøyaktig i form, noe som indikerer at den tyske teksten kunne blitt sunget til en opprinnelig fransk melodi, noe som er spesielt sannsynlig der det er betydelige fellesskap i innholdet. Slike sanger kalles contrafacta. For eksempel blir Friedrich von Hausens «I think underwilen» sett på som et contrafacta av «Ma joie premeraine» av Guiot de Provins.

Rundt 1190 begynte de tyske dikterne å gjøre seg uavhengig fra fransk-provençalsk innflytelse. Denne perioden blir sett på som perioden med klassisk minnesang med Albrecht von Johansdorf, Heinrich von Morungen, Reinmar von Hagenau som utviklet nye temaer og former, og nådde sin kulminasjon i Walther von der Vogelweide, sett på både i middelalderen og i dag som den fremste av minnesangerne.^[9][10]

Den senere minnesang, fra rundt 1230, er preget av en delvis vending bort fra den raffinerte etosen til klassisk minnesang og av stadig mer forseggjorte formelle utviklinger. Den mest bemerkelsesverdige av disse senere minnesangere, Neidhart von Reuental innførte litterære figurer fra lavere sosiale klasser og sikter ofte etter humoristiske effekter. Ved siden av diktning om «den høye kjærligheten», hohe Minne, fantes også den lave, niedere Minne, ettersom det dreide seg om en pike fra lavere stand.^[11]

Trubadurdiktene var rimglade viser som ble fremført til musikkinstrumenter ved hoffene, av forfatterne selv eller av spesielle gjøglere. De fleste forfatterne er menn, selv om det også finnes noen kvinner mot slutten av perioden.

Temaet for minnesangene var som regel kjærligheten, men det finnes også andre tema slik som satiriske eller klagende (elegi). Vanligvis er det en jeg-person som forteller. Det er også slik at jeg-personen ikke nødvendigvis skal få og bli forent med sin elskede. Det er nok å omtale sin kjærlighet på en vakker og kunstnerisk måte slik at det skal inngå i sjangeren minnesang. Minnesangen er høvisk i sin grunnholdning; dikteren synger om sin kjærlighet til en kvinne av høy byrd. Vanligvis er denne oppvartningen på avstand.

Den folkelige minnesangen representerer den tyske lyrikkens første blomstringstid og er en av mest betydningsfulle nyskapningene innen den vestlige poesien. Den har hatt stor betydning for kjente diktere som Dante og Petrarca og har gjennom disse satt sitt preg på kjærlighetsdiktningen flere hundre år frem mot vår tid.

Kun et lite antall av minnelied-melodier har blitt bevart for ettertiden, hovedsakelig i manuskripter datert fra 1400-tallet eller senere. De kan representere sanger i en annen form enn den opprinnelige. I tillegg er det ofte ganske vanskelig å tolke musikknotasjonene som er benyttet for å skrive dem ned. Selv om melodiens kontur kan vanligvis bli antatt er sangens rytme vanskelig å komme til bunns i.

Det er et antall innspillinger av minnesang som benytter de antatte opprinnelige melodiene, men også rockegrupper som Ougenweide har framført sangene med moderne instrumenter. Neidhart von Reuental (1200-tallet) var en av de mest berømte og betydelige tyske minnesänger.

Eksempel på minnelied

Følgende kjærlighetsdikt, av ukjent forfatterskap, finnes i en latinsk kodeks fra 1100-tallet fra Tegernsee-klosteret. Rim, rimfletting og versbygning er her enkel, annerledes enn de provençalsk inspirerte diktene, men det hadde sin årsak i melodien som var tilsvarende annerledes.^[3]

Se også

• Vagantviser
• Trubadur
• Folkevise
• Vise

Referanser

Litteratur

• Bumke, Joachim (2005). Höfische Kultur: Literatur und Gesellschaft im hohen Mittelalter (11 utg.). München: dtv. ISBN 978-3423301701.  Published in English as: Bumke, Joachim (1991). Courtly Culture Literature and Society in the High Middle Ages. Berkeley: University of California. ISBN 0520066340. 
• «Courtly Love Lyric». A Companion to Middle High German Literature to the 14th Century. Leiden, Boston, Köln: Brill. 2002. s. 117–150. ISBN 978-9004120945. 
• Medieval German Literature: A Companion. New York, London: Routledge. 2002. ISBN 0-203-90660-8. 
• Hasty, Will, red. (2006). German Literature of the High Middle Ages. The Camden House History of German Literature. 3. New York, Woodbridge: Camden House. ISBN 978-1571131737. 
• Jammers, Ewald (1963). Ausgewählte Melodien des Minnesangs. Tübingen: Niemeyer. 
• Jones, Howard; Jones, Martin (2019). The Oxford Guide to Middle High German. Oxford: Oxford University Press. ISBN 9780199654611. 
• Kellner, Beate; Reichlin, Susanne; Rudolph, Alexander, red. (2021). Handbuch Minnesang (PDF). Berlin, Boston: De Gruyter. ISBN 978-3-11-035181-1. doi:10.1515/9783110351859. 
• Palmer, Nigel F (1997). «The high and later Middle Ages (1100-1450)». I Watanabe-O'Kelly, H. The Cambridge History of German Literature. Cambridge: Cambridge University Press. s. 40–91. ISBN 978-0521785730. doi:10.1017/CHOL9780521434171.003. 

• Sayce, Olive (1982). The medieval German lyric, 1150-1300: the development of its themes and forms in their European context. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-815772-X. 
• Schweikle, Günther (1995). Minnesang. Sammlung Metzler. 244 (2nd utg.). Stuttgart, Weimar: Metzler. ISBN 978-3-476-12244-5. 
• Taylor, Ronald J. (1968). The Art of the Minnesinger. Songs of the thirteenth century transcribed and edited with textual and musical commentaries. 2. Cardiff: University of Wales Press. 

Eksterne lenker

(en) Codex Manesse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• Litteratur av og om minnesang, Deutschen Nationalbibliothek
• Des Minnesangs Frühling, Electronic Text Center, University of Virginia