Skalpering

Skalpering er å skjære skalpen, et stykke hud med hår fra hodebunnen, av en fiende som bevis på seier eller som et krigstrofé.

Skalpering er mest kjent fra indianerkrigene i USA og ble foretatt av både indianere og hvite kolonister gjennom flere århundrer. Indianerne fremførte rituelle skalpedanser, og krigerne brukte skalper som dekorasjon.^[1] Både døde og levende kunne skalperes.

Oldtidens skytere

Herodot forteller om skyternes skikker rundt skalpering: De skar et snitt over ørene, grep tak i skalpen og nærmest ristet kraniet ut, Etterpå ble skalpen skrapt ren, og krammet mellom hendene til den var bløt og bøyelig som en serviett. «Skyteren er stolt av disse skalpene, og fester dem til tømmene på hesten sin. Jo flere slike skalp-«servietter» en mann kan fremvise, jo mer respekteres han.» Angivelig gikk mange med kapper av sammensydde skalper. Andre flådde fiendens høyre arm med neglene på, og brukte dette hylsteret som pilekogger. Ifølge Herodot var menneskehud tykk og blank, og overgikk nesten alle andre huder i å være hvit. Angivelig flådde noen skytere hele kroppen på fienden, spilte huden ut over en ramme og tok dette troféet med på hesten når de var ute og ri.^[2]

Utbredelse

Indianerskalper fra 1800-tallet utstilt i museet over den tyske westernforfatteren Karl May i Radebeul i Tyskland. Amerikanske etterkommere krevde i 2014 å få gravlegge skalpene.^[3]

Foto: 2009

Skikken forekom blant prærieindianerne og nordamerikanske indianerstammer i østlige skogområder, men opprinnelsen er uviss. Da europeerne kom til Nord-Amerika på 1600-tallet, spredte skikken seg ved at kolonialistene oppfordret, og delvis betalte, allierte indianere for å skalpere fiendene. Skalpering ble praktisert på begge sider i krigen mellom indianere og europeiske nybyggere. Det samme skal ha skjedd under den amerikanske uavhengighetskrigen med Storbritannia.

14. mai 1756 kom «skalpe-kunngjøringen» der den britiske guvernøren i Nova Scotia, Charles Lawrence (1709-60),^[4] utlovet en dusør på £ 30 for hver voksne mannlige fange av micmac-stammen som ble innbrakt levende; alternativt £ 25 for hver micmac-kvinne eller -barn innbrakt levende, eller £ 25 for skalpen av en voksen mannlig micmac. Beløpet skulle utbetales omgående av øverstbefalende på hvert av hans majestets fort i Nova Scotia ved mottakelse av fanger eller skalper.^[5]

Overlevende etter skalpering

En kaptein Greg, stasjonert på Fort Stanwix i New York, overlevde en skalpering.^[6] De overlevende var imidlertid svært sårbare for infeksjoner^[7] som også kunne angripe selve kraniet, slik at hjernen ble liggende ubeskyttet. Noen var også plaget av at øyenbrynene falt ned i øynene, siden det ikke var noe som holdt dem oppe. Gjennomsnittlig brukte pasienten to år på å komme seg etter en skalpering.^[8]

16. november 1755 ble den tyske Kobel-familien angrepet av 7-8 indianere i sitt hjem i Pennsylvania. Familien var fredelige mennonitter som kom til den nye verden i 1710 og ble sendt i øst og vest av skruppelløse britiske politikere. Familien kom til enighet med mohawk-indianere om å leie land hos dem, og levde godt blant dem inntil britene forlangte at Kobels skulle betale rike briter for jorden i stedet. Kobels flyttet igjen og forhandlet seg til jord av delawareindianere. Dette fungerte også godt, frem til de franske indianerkrigene. Kobels var verken franske eller britiske, og ga uttrykk for at de derfor kjente seg trygge. Men ved overfallet i 1755 ble foreldrene drept, og av deres åtte barn ble tre skalpert og døde samme dag. Dessuten overlevde to døtre som også var skalpert.^[9]

28. juni 1827 var høvding Zitkaduta (= Røde Fugl) og to andre winnebago-krigere gjester i et fransk nybyggerhjem, der de henrettet to hvite, den ene var far til den 8 måneder gamle Mary Louisa Gagnier. Babyen fikk skalpert hud fra bakhodet, mens moren hennes unnslapp med Marys bror Francis på 2½ år. Under forberedelsene til babyens begravelse ble det oppdaget at hun pustet. Gagnier vokste opp, giftet seg to ganger og fikk ikke færre enn 13 barn.^[10] For å skjule skaden dekket hun alltid bakhodet med en liten hette.^[11] Røde Fugl (1788–1828), kledd i hvitt elgskinn ^[12] overga seg og stammen sin til de hvite 2. september 1827. En statue er reist av ham.^[13]

I 1864 dro 13 år gamle Robert McGee mot Santa Fe sammen med sine foreldre som imidlertid omkom på reisen. Den foreldreløse gutten fortsatt vestover med et vogntog underveis til New Mexico med forsyninger, men i det vestlige Kansas ble soldatene som ledsaget vogntoget, forsinket, og følget ble da angrepet av en gruppe siouxindianere anført av høvding Lille Skilpadde (Little Turtle). McGee var hjelpeløs tilskuer til den påfølgende massakren, før han selv ble ført frem for høvdingen. Lille Skilpadde ville selv drepe gutten og skjøt ham bakfra. Deretter skjøt høvdingen to piler i McGee, som fremdeles var ved bevissthet da Lille Skilpadde snittet ham bak ørene og skar hodehuden løs. Gutten ble liggende mens flere krigere stakk ham med spyd og kniver. Da soldatene ankom, fant de samtlige skalpert, men McGee og en annen gutt var fremdeles i live. De ble fraktet til et fort der den andre gutten døde. McGee overlevde og ble tatt bilde av i 1890 da han fortalte sin historie til en lokalavis.^[14]

Josiah Pugh Wilbarger (1801-45) var født i Kentucky. Som veteran fra krigen i 1821 dro han til Missouri, giftet seg i september 1827 og flyttet til Texas i desember. Her ble han og fire andre menn som var ute for å ta nytt land i august 1833, overrasket av en gruppe på 60 comanche-indianere nær det nåværende Austin. To i følget ble drept, mens to andre klarte å stikke av og overlot den sårede Wilbarger til sin skjebne – han var skutt i begge beina. Han ble så omringet, skutt i halsen og skalpert. Wilbarger skal ha forklart at skalpering var overraskende smertefritt, men «mens ingen smerter kunne merkes, hørtes fjerningen av issehuden som den fryktinngytende rumlingen fra fjern torden».^[15] Samme natten vekket Sarah Hornsby mannen sin og sa at Wilbarger ikke var ikke død: «Jeg så ham i en drøm.» Hun forklarte hvor hun ut fra drømmen mente at han befant seg. Wilbarger skal ha overlevd natten ved å slepe seg bort til et vannhull som han drakk av og skyllet sårene sine i. Mens han lå der, la fluer egg i sårene hans, og han fortalte siden hvordan det kjentes da larvene klekket seg ut i huden hans. Han sank sammen under en eik, der han mente å se sin søster Margaret Clifton i et syn. Hun ba ham om å vente under eiken der han ville bli funnet. Og neste dag ble han funnet. Redningsmennene bar ham til nærmeste hus og sørget for pleie. Angivelig fikk Wilbarger siden vite at han søster, bosatt i det fjerne Missouri, døde dagen før overfallet.^[16][17]

Wilbarger overlevde, og hans kone sydde en hatt til ham beregnet på å skjule skadene. Han døde i møllen sin en gang han reiste seg for raskt og slo hodet i en takbjelke. Han døde på stedet. Wilbarger er gravlagt sammen med sin sønn John Leman Wilbarger på Texas State Cemetery. Gravsteinen opplyser at sønnen var en Texas ranger, og ble drept av indianere på Rio Grande-elven 20. august 1850.^[18]

• 
  Akvarell fra 1730-tallet av franskmannen Alexandre de Batz (1685-1759) som viser choctaw-indianere (her skrevet tchaktas) i krigsmaling og med skalper. Tegningen viser også et afrikansk barn som leker med de indianske. Barna har barbert isse.
• 
  Sveitseren Karl Bodmers gjengivelse av «Skalpdans hos minatarrene (hidatsa-indianere)» etter den tyske oppdagelsesreisende, naturforsker og prins Maximilian Alexander Philipp von Wieds reise til det indre av Nord-Amerika på 1830-tallet.
• 
  Restene av tjue døde crowindianere 1874, samtlige skutt og skalpert, angivelig av «vantro» (pegans, dvs. andre indianere).

• 
  Svartfotindianeren Big Mouth Spring med dekorert skalp med lang hårlokk på høyre skulder.

  Foto: ca. 1910
• 
  «Dødsskriket», amerikansk litografi fra 1850-tallet som viser skalpering.
• 
  Kvinne fra Amapá i Brasil etter escalpelamento, skalpering etter ulykke med båtmotor.

  Foto: 2007

Referanser

Se også

• Hodejegere
• Skamklipping
• Escalpelamento, avrivning av hårbunn ved ulykker

Eksterne lenker

• (en) Scalping – kategori av bilder, video eller lyd på Commons